hans langsomt i land, og så etter mat og ly.

De hadde ikke gått langt da de møtte på to skapninger som tigget i veikanten. Det var reven og katten, som hadde fått det vanskelig.

Reven hadde virkelig blitt lam, og katten hadde virkelig blitt blind.

”Kjære Pinokkio,” klynket reven. ”Vær barmhjertig med oss trengende!”

”Ja, min kjære gutt,” tryglet katten. ”Hjelp de gamle og svake!”

Men Pinokkio og Geppetto ignorerte det ondskapsfulle paret. ”Hvis dere er fattige nå, er det vel fortjent. Dere får ikke lurt meg igjen!”

Og videre gikk di, og litt lenger borti veien så de en fin liten hytte midt på et jorde. De gikk bort til hytta og banket på døren.

”Vri om nøkkelen, så åpnes døren”, kom det fra noen på innsiden.

Så inn gikk de - og der, høyt oppe på en takbjelke, satt sirissen som kunne snakke! ”Åh, min kjære lille siriss, så fint å se deg,” sa Pinokkio, og bukket høflig.

”Jasså! Er det kjære lille siriss, ja? Det var ikke det du sa da du kastet en slegge på meg! Du hadde ingen medynk med meg, men det vil jeg vise mot