jeg la ut til sjøs i den lille båten min. Jeg så at den hvite duen forlot deg på stranden, og prøvde alt jeg kunne for å komme tilbake til deg. Men bølgene ble så store og kastet meg mot haien!”

”Men hvordan har du overlevd, pappa?”

”I den samme, forferdelige stormen sank et handelsskip og haien svelget all lasten. I disse to årene har jeg levd av det skipet hadde ombord - kjeks, ost og sukker. Der var til og med vinflasker. Men nå er det ingenting igjen, og dette er det aller siste stearinlyset!”

Da Pinokkio hørte dette, ble han enda fastere bestemt på å flykte. Han tok lyset i den ene hånden og førte sin stakkars far ut i mørket. I mer enn en time slet de og famlet langs magen på haien, til de kom tilbake til munnen.

Der kikket de mellom de taggete tennene og fikk øye på den klare månen og en himmel full av stjerner.

Haien sov tungt, med munnen vid åpen.

”Fort, pappa, vi må komme oss ut før haien våkner!”