Alene med tunfisken kunne Pinokkio lett ha gitt opp håp, men da de snakket fikk han øye på et bittelite lys som blinket langt borte. Han tok farvel med tunfisken og famlet seg langs kroppen på haien. Det tok lang tid før han nådde frem til det flimrende lyset, men da han kom frem trodde han knapt det han så.

Der fant han en liten, gammel mann, med langt, hvitt skjegg, som satt ved et bord med et tent stearinlyd stukket i en flaske!

Og hvem tror du den gamle mannen var? Jo, det var Geppetto, treskjæreren - Pinokkios egen, kjære far! Tredukken var overveldet av glede.

”Åh, pappa, pappa, jeg fant deg til slutt, etter så lang tid.”

Han visste ikke om han skulle le eller gråte av det overraskede uttrykket i den gamle mannens ansikt.

”Blir jeg lurt trill rundt av de gamle øynene mine? Er det virkelig deg, Pinokkio? Jeg trodde jeg hadde mistet deg for alltid.” Og han klemte sønnen sin som om han aldri ville slippe. ”Jeg har vært i magen på denne haien i to år, siden den skjebnesvangre dagen da