Pinokkio hadde slikt hastverk med å flykte fra Lekeland og trommemakeren at han svømte langt til sjøs, til alt som var synlig av ham var en bitteliten, svart prikk på horisonten. Han var så glad for å være fri at av og til svingte han benene sine opp av vannet og viftet med dem over vannflaten, som en delfinhale.

Han svømte i timevis, og brydde seg egentlig ikke om retningen. Så fikk han plutselig øye på noe merkelig. Opp fra bølgene sto en klippe av ren, hvit marmor, og på toppen sto en vakker liten geit, som breket vennlig til ham og nikket ivrig.

Det mest overraskende var at geita hadde blått hår! Og Pinokkio ble klar over at dette ikke var noen vanlig geit i det hele tatt, men sin gode fe i forkledning, som hadde kommet for å redde ham enda en gang.

Hjertet hans begynte å banke i dobbel takt, og han svømte mot geiten av all sin kraft. Men før han hadde kommet halvveis til marmorklippen, reiste en gigantisk hai seg opp fra vannet! Pinokkio kjent at han ble trukket hjelpeløst mot den massive kjeften, og de tre radene av enorme, taggete tennene!

Tenk deg hvor skrekkelig redd Pinokkio ble!