stakkars, sultne Pinokkio for bare ti penninger. Så førte mannen det forkrøplete eselet ned til havkanten. Han knøt et tau til snuten hans og senket ham i vannet for å drukne ham. Etter en halv time halte trommemakeren opp tauet, da han var sikker på at eselet nå måtte være ganske dødt. Men da han trakk en siste gang, trakk han ikke opp et dødt esel, men Pinokkio som slet og vrikket som en ål!

Den stakkars mannen kunne knapt tro det han så. Han hadde kastet ut et esel - og trakk opp en tredukke.

”Hvor er eselet mitt?” ropte han.

”Jeg er eselet ditt! lo Pinokkio.

”Fiskene gnagde bort kadaveret - og da ble bare jeg igjen! Feen må ha tilkalt dem!”

Og med et frekt vink, trakk han tauet av nesen sin og stupte i sjøen. Han var fri igjen, og trygg. Nå, om han bare kunne finne den kjære feen...

(Pinokkios siste eventyr finner du i del 7 ”Hjemme igjen”)