Pinocchio hadde funnet seg godt til rette hjemme hos feen i Travle Landsby. Men det var noe som plaget ham. «Jeg er lei av å være tredukke», sa han plutselig en dag. «Jeg vil være en ekte gutt, og vokse opp til å bli mann!»

«Åh, det vil ikke være så enkelt», svarte feen. «Tredukker vokser aldri. Men hvis du er veldig snill, kan vi kanskje gjøre et unntak – hvis du fortjener det. Men husk, ingen flere løgner, og ikke noe mer latskap her! Du må gå på skole og jobbe hardt!»

«Mener du at jeg kan bli en ekte gutt?» ropte Pinocchio, og danset av glede.

«Hvis du jobber hardt i et helt år og legger av deg alle de slemme vanene dine, lover jeg at du vil bli en ekte gutt. Så av sted med deg, kom deg på skolen!»

Du kan tenkte deg hvordan det gikk da han kom dit. De andre guttene syntes det var skrekkelig morsomt å få en tredukke i klassen, og de spilte ham alle slags puss. Men da de trakk i den lange nesen hans, spratt han rundt dem på treføtter og tre-never helt til de lærte å vise respekt.

I løpet av noen uker var han venner med nesten alle. Men det var én ting de andre slett ikke likte med