i bukta, nært land.

«Unnskyld meg, herr fisk!» ropte Pinocchio.

«Ja, unge mann», svarte fisken, som faktisk var en delfin, og svær vennlig.

«Har du sett en liten båt med pappaen min i?»

«Åh, du store tid», sa delfinen. «Var det faren din? Under stormen ble båten hans svelget av en hval. Stakkar - jeg er redd for at du aldri se ham noe mer!» Så svømte han sørgmodig bort.

Stakkar Pinocchio. Først mister han feen, og nå faren sin, Geppetto. Han kledde på seg, og med et hjerte så tungt som bly, fulgte han stien bort fra stranda. Etter en times tid kom han til et sted som het ”De travles landsby”, der gatene var fulle av folk som jobbet i vei. Uansett hvor han så, var det ikke én eneste som sto uten noe å gjøre.

«Dette passer ikke meg», tenkte Pinocchio. «Jeg kan ikke fordra å jobbe.»

Nå var han blitt veldig tørst, så han spurte en ung dame som bar på to bøtter med vann, om han kunne få noe å drikke.

«Selvsagt kan du det. Her, bare drikk.» Og Pinocchio gulpet vannet ned som om han aldri hadde drukket før.

«Du skal også få litt brød og lapskaus hvis du hjelper meg med disse bøttene.»

«Men jeg kan ikke fordra å jobbe. Jeg er ikke noe esel, da vet du!»