dem, dyttet en stor stein mot den og begynte å bjeffe så høyt han kunne. Voff voff! Voff voff voff!

Røyskattene hamret løs på døren, men det nyttet ikke. Bonden kom løpende ut med hagla si, fikk tak i alle fire, hadde dem i en sekk og knytte igjen.

«Der har jeg dere endelig! Dere skal i gryta, dere røvere! For en fabelaktig hund!»

Bonden var så fornøyd med Pinocchio at han slapp ham løs, og sendte ham av gårde med mange takk. Pinocchio løp av gårde så fort bena kunne makte, og stoppet ikke før han kom til skogholtet der feen hadde bodd.

Det stemmer - der feen hadde bodd. Stakkar Pinocchio fant ingen tegn til feens hus i det hele tatt. Det var bare en marmorstein igjen, med disse sørgelige ordene gravert på den:

HER LIGGER FEEN SOM DØDE AV SORG DA HUN BLE FORLATT AV PINOCCHIO.

Det var en gravstein. Og da Pinocchio leste ordene, følte han at hjerte ble knust. Han kastet seg på bakken og gråt bittert hele natten.

«Stakkars fe», hulket han. «Hvorfor måtte du dø? Det er min feil, alt sammen. Jeg skulle ha hørt på deg og ikke