Han gomlet alt og svelget unna som om han aldri hadde spist før.

Da han var ferdig, så han opp på den unge damen - og der foran ham var det ansiktet, det samme håret og de samme øynene, som han var sikker på at han aldri mer ville se.

«Åh, fe! Det er deg! Du lever!»

«Jeg trodde jeg hadde mistet deg for alltid, akkurat som pappa. Jeg har vært så ulykkelig - vær så snill og ikke få meg til å gråte igjen.»

Så kastet han seg ned på gulvet og klemte bena hennes.

Feen smilte og strøk ham over hodet, og tok han i armene sine og kysset ham.

«Jeg er glad for å se deg også, Pinocchio. Vil du bo hos meg nå, og være en snill gutt?»

«Ja! Jeg lover!»

Vil Pinocchio klare å holde løftet sitt? Det finner du svaret på i del 5, ”Feens Løfte”