«Her er vi endelig», sa reven og hev etter pusten. «Gå på kne og grav et lite hull. Sånn, ja, nå legger du gullmyntene i hullet. Strø dette saltet over, og fyll igjen hullet.»

«Er det alt jeg skal gjøre?»

«Vel, du bare vanner litt. Bra. Perfekt. Nå går vi alle, men hvis du kommer tilbake om et par timer, får du se en frodig busk som stikker opp gjennom bakken, med grenene fulle av gull!»

Pinocchio klarte ikke å takke vennene sine slik han ønsket. Han ville de skulle bli, og ta med seg minst tusen av de nye myntene som belønning for hjelpen. Men katten ville ikke høre snakk om det. «Vi trenger ingen belønning. Det er nok for oss å se at du er rik og tilfreds.» Dermed tok de alle hverandre i hånden og skilte lag som gode venner.

Pinocchio vandret tilbake til Dårefellen og talte minuttene på kirkeklokken. Da nesten to timer var gått, skyndte han seg av gårde for å samle gullet sitt. Hodet var fullt av planer for hvordan han skulle bruke pengene og hjelpe Geppetto. Men da han kom tilbake til åkeren, så han ingenting. Absolutt ingenting.

Med en vemmelig anelse i magen løp Pinocchio dit han hadde gravd ned myntene. Hullet var blitt gravd opp igjen og var helt tomt! Da Pinocchio falt på kne i fortvilelse, hørte han en lav kakling av latter fra treet bak ham. Han kikket bak treet og fikk se en stor papegøye, som vasket fjærene sine.

«Åh, for en dåre du er, jeg holdt på å dø av latter da jeg så deg plante det gullet. Den slue, gamle reven og katten kom tilbake da du var borte, grov opp myntene og raste av gårde!»