ned til sin vanlige størrelse.

«Så snilt av deg, kjære fe», sa han mildt. «Jeg er så glad i deg.»

«Jeg er glad i deg også, Pinocchio, og jeg vil alltid holde et øye med deg. Men nå må du glemme hele mirakelåkeren og dra hjem til faren din, Geppetto. Han er forferdelig bekymret for deg.»

Dermed kysset Pinocchio feen farvel og skyndte seg av gårde gjennom skogen. Men akkurat da han passerte treet der røverne hadde hengt ham opp for å dø, hvem andre møtte han på enn reven og katten!

«Neimen, her er jo vår kjære Pinocchio», ropte reven, og klemte ham hardt. «Hva gjør du her?»

«Ja, hva gjør du her?» spurte katten.

Pinocchio fortalte historien sin på nytt, mens de to slue dyrene lot som om de var overrasket. Så lei seg de var for å høre det han fortalte! Og hvor hjelpsomme de ville være!

Du kan tenke deg hva som skjedde. På et blunk hadde Pinocchio glemt Geppetto og var på vei til mirakelåkeren sammen med reven og katten.

Etter en lang marsj på over en halv dag, kom de til en bygd som het ‘Dårefellen’, der gatene var fulle av hundrevis av stakkars tiggere. Etter et par kilometer til, kom de frem til en tom åker – en åker som lignet nøyaktig på hvilken som helst annen åker de hadde passert.