derfra!» Og med en forferdelig lyd, som en rev som knurret, trakk den lengste av de to røverne frem en løkke fra under kappen sin og la den over hodet til Pinocchio. Sekunder senere hang den stakkars dukken fra nærmeste tre.

De to røverne listet seg bort. «Vi kommer tilbake i morgen, og da er du død, med munnen vid åpen.»

Da den slappe kroppen til Pinocchio svingte i nattvinden, tenkte han på alle advarslene han hadde fått, helt til han ikke klarte å puste og han hang stiv og taus.

Nå hadde det seg slik at eieren av hytta var en vakker fe som hadde bodd i skogen i mer enn tusen år. Hun hadde sett alt fra vinduet sitt. Straks røverne var borte, sendte feen den flotteste vognen sin, kjørt av en puddel og trukket av et hundre mus, for å ta med seg Pinocchios slappe kropp til hytta.

Snart sto det tre bekymrede leger ved sengekanten – en ugle, en kråke og en siriss – og snakket om pasienten sin. Og det Pinocchio fikk høre aller først da han våknet, var stemmen til sirissen. «Den dukken har jeg sett før. Han er en udugelig kjeltring, en ulydig sønn som vil få den stakkars faren sin til å dø av et knust hjerte.»