Sammen med sine to lysskye ledsagere, reven og katten, trasket Pinocchio fortsatt i vei da sola gikk ned.

«Se!» sa reven plutselig. «Der er Røde krabbe kro. Vi kan ta oss litt å spise, så går vi videre rundt midnatt og kommer frem til mirakelåkeren innen soloppgang!»

Men da de satte seg ned ved bordet, virket det ikke som om noen av dem hadde noen matlyst. Katten klarte bare å få ned trettifem porsjoner med fisk og fire porsjoner med innmat, mens reven kjempet tappert med noen få titalls fasaner, seks kaniner og en hare. Pinocchio spiste ikke noe i det hele tatt – han klarte ikke å tenke på noe annet enn den store morgendagen.

Etter måltidet bestilte reven rom til alle tre, så gikk de alle og la seg til å sove, med streng beskjed om at de ville bli vekket ved midnatt. Men da kroverten ristet Pinocchio våken, hadde han noe merkelig å fortelle.

«Reven og katten ble tilkalt tidlig. De møter deg i mirakelåkeren ved soloppgang, hvis du finner veien dit selv. Forresten, vil du være så snill å betale regningen for dere alle tre?»

Pinocchio ga fra seg en av sine dyrebare gullmynter og skyndte seg av gårde.

Mørke skyer dekket for stjernene, så han plystret for å holde humøret oppe. Alt virket veldig skummelt. Og da veien gikk gjennom et tett skogområde, hørte Pinocchio at det raslet i løv bak ham! Der i mørket fikk han øye på to hettekledte skikkelser – og de løp etter ham!