kommet fra, og hvem som var faren hans. Da han fikk høre at Geppetto bare var en fattig treskjærer, begynte han å nyse igjen. «Her, ta disse fem gullpengene og gi dem til faren din. Og be ham passe bedre på deg nå! Kom deg hjem før jeg ombestemmer meg.»

Pinocchio forlot hallen til jubelrop fra dukkene ringende i ørene hans. Han var glad som en lerke - nå kunne han kjøpe en ny lesebok og gi Geppetto en helt ny frakk. Han plystret fornøyd da han gikk tilbake langs veien. For hvert skritt han tok, kastet han en mynt høyt opp i lufta og tok den imot da den falt ned.

Han kunne knapt vente med å se ansiktet til Geppetto!

Lite ante han hvilken skjebne

som lå og ventet på ham, eller hvor lang en reise han hadde begitt seg ut på. For han hadde ikke gått langt da han møtte på to på veien – en rev, som var lam i det ene benet, og en katt, som var blind på begge øynene. Disse stakkars skapningene hjalp hverandre langs veien. Reven lente seg på skulderen til katten og viste vei.

«God dag», sa reven, høflig.

«God dag, herr rev», svarte Pinocchio, og spant henslengt en mynt i lufta.

Gullmynten blinket i sollyset.

Det rykket litt i den lamme poten til reven, og kattens blinde øyne åpnet seg vidt opp som to grønne lamper – men bare i en brøkdel av et sekund.

«Du verden!» sa reven da de alle