med langt, beksvart skjegg, hadde sprunget frem på scenen. Øynene hans var som brennende kull, og i hånden holdt han en grusom pisk laget av slanger og revehaler.

«Hvordan våger du å komme på mitt teater?» brølte han. Han grep tak i Pinocchio og kastet ham inn i en vedkurv på kjøkkenet. Forestillingen startet på nytt, og når den var ferdig, ropte Ildslukeren til en av klovnene: «Få den dukken hit og kast den på bålet! Jeg må ha et godt ildsted for å få kjøttet mitt godt stekt til middag!»

Pinocchio ble tatt med inn, og kjempet for livet og ropte om hjelp. Da gikk den andre klovnen ned på kne. «Kjære ildsluker», tryglet han, «spar vår lille bror. Han er alt for ung til å dø.»

Ildslukeren så hardt på Pinocchio, og plutselig nøs han. Det var et sikkert tegn på at medfølelse var vekket i ham.

«Ja vel, la ham gå, da. Og kast klovnen på bålet i stedet. Jeg må ha kjøttet mitt godt stekt!» Tenk bare på den stakkars klovnen! Han hadde reddet Pinocchio,