annonserte Dukketeater. Ved inngangen sto en mann som slo på en tromme for å invitere til en ny forestilling, og store mengder mennesker stimlet sammen for å gå inn.

Pinocchio kunne knapt vente med å komme inn. «Hvor mye koster det?» spurte han. «Bare to kroner for en liten en som deg», svarte mannen på innsiden av døren. I løpet av sekunder hadde Pinocchio solgt leseboken sin til en gatehandler, kjøpte billett og pilte inn på teatret.

Forestill deg hvor glad han ble for å se aktørene! Der var det klovner som kranglet og slo hverandre med store stokker. Publikum brølte av latter. Så fikk den ene øye på Pinocchio, og det oppsto nesten opptøyer. «Det er vår lille bror laget av tre!» ropte han. «Kom opp hit sammen med oss!» Og alle de andre dukkene løp på scenen for å hilse på Pinocchio.

For et syn det var! De klemte og kysset ham, ga ham vennlige klapp og endte opp med å bære ham triumferende over scenen.

Men publikum synes ikke det var morsomt. De skapte et voldsomt spetakkel. «Vi vil ha forestillingen! Vi vil ha forestillingen!»

Plutselig ble det stille. Dukkemesteren, en fryktelig gigant kalt «Ildslukeren»,