Pinocchio hadde lovet Geppetto at han ville være en god dukke og gå på skole. Men først trengte han en lesebok, og treskjæreren var så fattig at han ikke hadde råd til å kjøpe en.

Geppetto vrengte lommene sine, én etter én. Så kikket han i den rustne, gamle blikkboksen som sto på arbeidsbenken hans. Med et dypt sukk dro han på frakken sin og gikk mot døren.

«Vent på meg her, Pinocchio», sa han, og forsvant rundt hjørnet.

Noen minutter senere kom han tilbake med en lesebok - men uten frakken sin. Han hadde solgt den i bytte mot boken.

Pinocchio kysset faren sin igjen og takket ham. Så skyndte han seg på skolen.

Da Pinocchio gikk bortover, fikk han alle slags store tanker i hodet.

«I dag skal jeg lære meg å lese», sa han til seg selv. «Og i morgen skal jeg lære å skrive, og neste dag å regne. Så skal jeg tjene masse penger og kjøpe en vakker, ny frakk til min kjære far.» Det var ingen ende på hans gode intensjoner – helt til han fikk høre lyden av trommer og trompeter i det fjerne. Musikken kom fra en fargerik bygning, og et stort skilt