n gang, for lenge, lenge siden – den gangen da feene for første gang så dagens lys, ble legenden til. Det var på den tiden av året, den mørkeste og kaldeste tiden, at behovet for de gyllende alvene var størst. Nikolas Juel var en godhjertet og gavmild mann, rund og blid. Alle elsket Nikolas og det glade humøret hans. Så snill var han, at han ville finne en måte å glede alle barn på i den mørkeste og kaldeste tiden av året. Derfor påkalte han de gyllende alvene. «Jeg vil gi barna litt lys i den mørke hverdagen!» tenkte han. «Det vil gi dem glede!» Foran peisen i sin egen stue, drysset han månestøv på flammene. Flammene slikket i seg månestøvet, det fikk dem til å reise seg høyere og varmere og lysere enn noen gang – helt til flammene til slutt sprakk opp i tusenvis av glitrende gnister. Disse glitrende gnistene var så fortryllende vakre at de kunne ikke bli til noe annet enn alver. Slik ble de gyllende alvene til.