ette skjedde virkelig, for mange, mange år siden.

Denne boken du sitter med i fanget ditt nå har gått i arv fra den ene von Épicéa til den neste, gjennom århundrer av generasjoner. Helt til du sitter her i dag, med nettopp den samme boken i hendene dine. Den har kommet til rette. Har du noen gang tenkt på hvorfor Baronen endte opp her? Hva det var som fikk Baron von Épicéa til å reise hele veien fra Frankrike og velge nettopp dette stedet å bygge huset sitt på, huset du bor i nå?» Luna hadde tenkt seg om. Hun hadde i grunnen ikke tenkt så mye på akkurat det før, det var jo bare huset til mamma, pappa, Mogens og henne selv, liksom. Og ifølge en hel haug med barn i gata, også huset til en hel haug med spøkelser. Fru Selma hadde ikke ventet på at Luna skulle svare henne. «Luna. Baron von Épicéa var en Måneridder. Husker du fra legenden at Nikolas Juel brukte månestøv for å kalle frem alvene? Vel, en Måneridder har to oppgaver. Den ene oppgaven er å beskytte månestøvet. Nikolas Juel overlot alt månestøvet sitt til Baronen den gangen han ble en Måneridder, for å være sikker på at det magiske støvet var trygt oppbevart. Derfor er det Måneridderen som må sørge for at det alltid finnes nok månestøv til å kalle frem alvene. For som vi nettopp har lært av legenden, har Nikolas Juel lovet å spre alvelyset til alle