una sitter ved kjøkkenbordet sammen med mamma og pynter pepperkaker. De har laget nissekoner og nissemenn, juletrær og julehjerter og julegriser. Mamma har laget rød glasur, og Luna pynter pepperkakene med små sølvkuler og non-stop i alle mulige farger. De blir skikkelig fine. Både Luna og mamma gleder seg til å smake på dem. Mogens ligger tålmodig under bordet og håper på at en og annen pepperkakemann skal forville seg ned på gulvet. Han har veldig lyst til å smake på pepperkakene han også. Mens de sitter sånn og pynter og pludrer, faller tankene til Luna på samtalen hun hadde med fru Selma i går.

«Skjønner du nå, Luna månelys?» Fru Selma hadde sett på Luna med et alvorlig blikk. «Egentlig ikke, fru Selma. Jeg skjønner at Nikolas Juel trenger alvene for å spre lys og glede til barna, og det er en koselig historie, men hva har dette med meg å gjøre?» Luna hadde strevd litt med å se sammenhengen, hadde ikke fru Selma snakket om et stort ansvar? Hvorfor hadde hun ikke villet fortelle henne dette, med mindre det var noe Luna ennå ikke hadde forstått?

«Hør her, Luna.» Luna husker hvordan Fru Selma hadde rettet på den svarte kjolen sin, og lagt hendene i fanget. De hadde sittet lenge foran peisen i antikvariatet, som spraket så lunt og deilig. «Dette er ikke bare en legende, Luna.