ru Selma hadde fortalt Luna mer om Baronen og flukten hans fra Frankrike.

«Saken er den, Luna, at Baronen kom ikke hit helt frivillig. Han måtte reise fra Frankrike – rømme – det handlet om hele julens skjebne. Han måtte bringe månestøvet i sikkerhet, så han reiste hele veien hit, så nær Nikolas Juel som han kunne komme. Har du noen gang hørt navnet Madame Mørk? Ikke glem det navnet, Luna. Aldri.» Luna hadde nikket sakte og alvorlig for å vise at hun hadde fått med seg hvert eneste ord.

Navnet Madame Mørk klinger fortsatt som kirkeklokker i en begravelse i hodet til Luna. Hun legger til Madame Mørk på listen sin i notatboken.

«Det var en mørk og regntung vinternatt i Frankrike. Vinden hylte og rev i dører og vinduer, og regnet pisket og hamret ned på de store bygningene med sine utallige små og store piper på takene i det gamle Paris. Baron von Épicéa måtte vekke den vesle sovende datteren sin, og dra henne med seg ut i uværet, gjennom Paris’ gater og forlate byen for godt – lydløst og usett. Han kastet et siste blikk på byen han la bak seg, og rømte ut i mørket. Med seg hadde han sine tre mest dyrbare skatter; sin datter Lumiere, legendeboken om de gyllende alvene og gullskrinet med det verdifulle månestøvet.