or hver eneste Lucia-feiring, hvert eneste Lucia-tog og hver eneste lussekatt bakt og spist, forsvant mer og mer av lyset i Stellas øyne – helt til det slutt en dag var helt borte. Da var det ingenting annet igjen i øynene hennes enn et stort og svart gap. Mørket spredte seg fra øynene og ut i hver nerve, hver blodåre og hver eneste celle i kroppen hennes – ut til fingertuppene, tærne, håret – helt til det til slutt slukte hele henne fullstendig. Men tro ikke et øyeblikk at hun forsvant, for det gjorde hun aldeles ikke. Det menneskelige ved henne forsvant, det er riktig. Men det som var igjen av henne var noe helt annet. Noe ubeskrivelig. Hun ble til en skygge av seg selv. Og det er den skyggen jeg tror vi så her forleden dag, Luna.» Luna oppdager at hun står og holder seg fast i disken så nervepirrende er det. «Mener du å si, fru Selma, at Madame Mørk er her og lurer rundt i Grantrebakkegata nå i dette øyeblikket?!» Luna blekner og det kjennes ut som noen har vrengt innsiden ut på henne. «Det er derfor jeg ikke tør å si navnet hennes høyt, Luna,» hvisker fru Selma «hun kan gjemme seg hvor som helst, overalt i hvilken som helst mørk krok eller krik, i skyggeformen sin. Madame Mørk har sverget å kvele hvert eneste lys i hvert eneste barneøye, helt til alt og alle blir som henne – uten glede og uten lys – helt til hun har gravlagt absolutt alt og alle i mørket. For å klare dette, trenger hun månestøvet. Månestøvet kan gange glede med titusenmillioner. Tenkt deg hva det kan utrette i motsatt fall? Bare en liten klype støv er nok til å svartlegge hele verden for alltid, hvis det brukes av en så svart sjel som Madame Mørk.