n iskald skygge bølger seg ned fra pipen og flommer over det gamle, knirkete tregulvet. Lydløst og illevarslende brer den seg utover antikvariatet, helt til Luna og fru Selma vasser i det – som en seig og svart myr.

Luna kjenner hvordan kroppen hennes fryser til, hun står som limt til gulvet som om tusenvis av skyggehender slanger seg rundt beina hennes og holder henne fast.

Det er så beksvart i det som nettopp hadde vært det tryggeste og koseligste stedet i hele verden, at Luna ikke kan se noen ting. Hun hører navnet sitt som et ekko slå mellom veggene i antikvariatet: «Luuunaaaa, Luunaaa, Luuuuunaaaaaaa ...» hviskes det, igjen og igjen og igjen.

«Luna!» hyler fru Selma, «Luna, kjemp imot! Ta med deg boken, og løp, spring alt du kan! Gjem deg og vokt boken med livet ditt!» hikster fru Selma. Luna rekker å se at skyggen trekker fru Selma med seg ned i mørket – sluker henne hel, før Luna river med seg boken og stormer hele veien hjem.