aronen hadde vært en Måneridder i lang tid allerede, og han var etter hvert blitt vant til den evige trusselen fra Madame Mørk. Han visste godt at hun var ute etter månestøvet, og hvert eneste år kom hun nærmere og nærmere støvet og ham selv. Dette året var det annerledes, han hadde fått en datter– lille Lumiere – som han elsket høyere enn noe annet.

Bare tanken på at Madame Mørk skulle klare å stjele månestøvet, og dermed måtte se det vakre lyset i øynene på hans elskede datter forsvinne for alltid, var ikke til å bære for Baronen. Så han gjorde det enhver far eller mor ville gjort – han gjorde alt han kunne for å beskytte barnet sitt. Den mørke skyggen pustet ham stadig nærmere i nakken, så han var nødt til å komme seg unna mens det fortsatt var mulig. Han måtte bringe datteren, månestøvet og boken i sikkerhet før det ville være for sent. Han dro dit han mente at hans kjæreste skatter var aller tryggest, og det eneste stedet han kunne tenke seg, var i nærheten av Nikolas Juel, selveste julemannen. «Bodde han her?» spør Luna. «Nei, kjære Luna månelys, ikke bodde, bor. Han bor her fortsatt.»

I det samme fru Selma har sagt dette, blir det mørkt i antikvariatet. Helt og fullstendig mørkt. Ilden i peisen kveles som om en kvelerslange har lagt seg over flammene og klemt all varme og alt lys ut av den.