elv om Luna nå vet om farene som lurer i skyggene, har hun likevel turt å gå bort til antikvariatet og fru Selma. Som et lyn, har hun pilt bort og skyndet seg inn døren. Den lille bjellen hadde nesten ikke rukket å ringe engang, før Luna var vel innenfor og døren var godt lukket.

Fru Selma står lent over de samme papirene som dagen før.

«Luna, kom og sett deg» sier hun mildt, og vender seg mot papirhavet sitt igjen. Peisen brenner som vanlig, og Luna tenker at aldri før har det føltes tryggere og lunere å være i antikvariatet. Fru Selma rekker henne legendeboken – boken med legenden om de gyllende alvene – og ber henne om å kikke i den. «Etter hva da?» spør Luna. «Hva som helst, månelys, hva som helst som kan hjelpe oss med å finne og bekjempe Madame Mørk».

Luna og fru Selma leter side opp og side ned i mange timer, helt til Luna snur seg mot fru Selma, og spør henne om noe hun har tenkt på helt siden fru Selma snakket om det. «Hvorfor måtte Baronen dra fra Frankrike? Og hvorfor kom han hit?» Fru Selma legger vekk papirene, og vender seg mot Luna. «Stemmer det, jeg ble så oppslukt av å fortelle deg om Madam Mørk – hun hvisker navnet hennes – så jeg kom ikke til resten av historien om Baronens flukt til Grantrebakken. Men nå skal du høre.