una sukker og lukker den tunge, mørkeblå døren. Hun hører fortsatt latteren og de frydefulle hvinene til barna som nettopp har banket på hos Luna. «Jeg så spøkelset, jeg så det virkelig!» roper de i kor. Men Luna vet at det ikke er sant. Hun ser ned på Mogens, som legger hodet inntil magen hennes for å trøste henne. «Jeg bryr meg ikke om dem,» hvisker hun tappert «jeg har jo deg, Mogens.» Han slikker henne på nesetippen, og det får Luna til å le. «Og så har jeg fru Selma. Håper bare vi klarer å stoppe Madame Mørk i tide, ellers har ingen av oss noen som helst snart.» Mogens piper og legger den ene forlabben over snuten sin, når han hører navnet til Madame Mørk. Luna klemmer det hårete, store hodet til vennen sin, og så går de sammen inn på biblioteket igjen. Hun kryper opp i de røde putene sine, og kikker ut av vinduet. Men nå syns Luna at det er litt skummelt å se ut. Det er så mørkt der ute, og hvem vet hva som lurer i skyggene? Luna vet. Fru Selma vet. Mogens vet det kanskje også, og nå vet du og jeg det også – Madame Mørk lurer i skyggene.