un blar i boken helt til hun kommer til noen sider som virker som de er limt sammen. Merkelig. Uansett hvor mye hun prøver å dra sidene fra hverandre, sitter de som støpt. «Åh, hva skal jeg gjøre», stønner hun og lener seg oppgitt mot den lave veggen bak seg. I det samme hun gjør det, knaker det i veggen og sakte, sakte gir den etter og åpner seg med et langt, knirkende gjesp. Veggen er en hemmelig dør! Forundret prøver Luna å se om hun kan skimte noe der innenfor. Ingenting, det er for mørkt. Hun må gå inn. Varsomt legger hun hånden sin på døråpningen og skyver den forsiktig innover. Den hemmelige døren gir etter og slipper henne inn i et lite, men overraskende hyggelig rom. Hun fomler seg frem til en lysbryter, og når hun finner den, er det en yndig lysekrone i det skjøreste krystall som lyser opp rommet. Luna ser seg forbløffet rundt, «hva er dette for et rom? Hvorfor har jeg ikke visst om dette før nå?» På gulvet ligger det et fargerikt, lite gulvteppe med masse mønster på. Det ser veldig gammelt ut. Midt på teppet står det et rundt trebord med snirklete utskjæringer, like under lysekronen. En lysestake i sølv står midt på bordet, og ved siden av den står det et gullskrin. «Så fint det er her!» gisper Luna. Hun går helt inn i rommet og bort til bordet med skrinet. Det kjennes varmt ut når Luna stryker hånden sin over lokket. Gullskrinet er dekorert med en enkel fullmåne som er omgitt av små stjerner, eller ... er det alver?