ed hjertet hamrende i brystet, river Luna opp den store, mørkeblå døren, og smeller den igjen etter seg. Hun blir stående litt å puste i korte hikst, med ryggen inntil døren. Hun låser den omhyggelig, selv om hun vet at det sikkert ikke holder skyggen ute, hvis den bestemmer seg for at den vil inn. Hun bøyer seg ned og kikker gjennom nøkkelhullet for å se om hun kan se antikvariatet eller fru Selma, eller enda verre – Madame Mørk – derfra. Men hun ser ingenting. Det eneste hun kan skimte er store snøfnugg som faller stille i Grantrebakkegata. Pusten hennes treffer messingplaten rundt dørhåndtaket i anspente rykk og napp, dampende av redsel. Men utenfor er det som om ingenting har hendt.

Luna stormer opp den store trappen i hallen, to og to trinn om gangen tar hun, og stopper ikke før hun er helt oppe på loftet. Hun hører så vidt mamma rope «Hei lille Luna, er du sulten?», men hun svarer ikke. Hun er for langt unna til å høre mamma mumle noe om ‘barn nå til dags’. Med skjelvende hender trekker hun forsiktig frem den store legendeboken fra under genseren sin. - Den er tryggest her oppe, her er det jo aldri noen, tenker Luna. Hun setter seg ned på det støvete gulvet, og åpner boken. «Jeg må finne noe her, jeg må redde fru Selma!»