una plukker opp legendeboken fra gulvet, og børster omslaget. «Nå skjønner jeg ingenting», sier hun til seg selv og setter seg ned ved det runde bordet i det hemmelige rommet. Hun ser på gullskrinet, og setter seg nærmere. Hun løfter på lokket, det åpner seg overraskende lett. Det som ligger inni skrinet skinner blekt, men glitrer likevel som gull blandet med de mest skinnende edelstenene. Og glitter. Luna har aldri sett noe lignende før. Det er rett og slett fortryllende. «Det må være månestøv», hvisker hun trollbundet. Hun stikker tre fingre ned i pulveret, løfter opp hånden og lar gullstøvet renne mellom fingrene sine. Akkurat som man gjør når man er på stranden og leker med sanden. Men Luna er veldig forsiktig, livredd for at noe av det verdifulle støvet skal komme utenfor skrinet. Likevel sitter det igjen litt pulver på fingrene hennes, og når hun tar på legendeboken med støvet på hendene, skjer det noe mystisk. Boken begynner å bevege seg i fanget hennes! Først rister den bare litt lett på seg, så blir bevegelsene kraftigere og kraftigere, helt til den sakte, men sikkert løfter seg opp fra fanget hennes. Forsiden begynner å glitre, blinke og jo sterkere dette lyset blir, jo høyere svever boken. Før Luna vet ord av det henger legendeboken i løse luften like over hodet hennes! Luna kikker under den, over den og hun går rundt den. Boken fortsetter å sveve i luften mens den glitrer og lyser mer og sterkere, helt til den til slutt gjør et lite hopp og sidene spretter opp av seg selv. Boken åpner seg – hele boken åpner seg, også de limte sidene!