una lar legendeboken ligge ved siden av gullskrinet på det lille, runde bordet i det hemmelige rommet på loftet. Hun ser bort på maleriet av fru Selma – eller skal vi heller kalle henne Baronessen? – og sier: «Jeg kommer og hjelper deg, fru Selma, jeg lover. Jeg skal redde julenissen og julen, og beskytte hele verden fra mørket til Madame Mørk. Jeg vet bare ikke helt hvordan, men jeg lover.» I det hun skal til å forlate det koselige, lille rommet, hører hun en banking. Ikke en banking på døren eller veggen, ikke en sånn høy og bråkete banking. Nei, denne bankelyden høres mer ut som en dempet, pulserende rekke av rytmiske dunk, noe hun kjenner igjen, men fra hva? Det høres ut som ... det høres ut som ... hjertebank. En rolig og jevn strøm av hjertebanking, og den kommer fra noe like ved siden av henne. Det er skrinet. Månen på lokket lyser mildt i takt med slagene, som om skrinet er levende. Det er bare så vidt at Luna til slutt tør å røre ved gullskrinet. Når hånden hennes nærmer seg lokket, øker hjerterytmen, ikke bare hennes egen, men også skrinets. Hva i all verden er det som skjer? Hun legger pekefingeren sin på månen, og i det samme fingertuppen hennes treffer gullmånen på lokket, blinker det pulserende lyset så sterkt at Luna blir blendet. I det neste øyeblikket henger gullmånen i en tynn, blinkende gullenke rundt pekefingeren hennes. «Milde måne!» hvisker Luna forbløffet, og ser storøyd på den lille månemedaljongen som dingler hypnotiserende fra fingeren hennes.