aronessen og datteren hadde faktisk reist bort en stund. Datteren Lumiere hadde gått på skole og fått en fin utdannelse. Etter fullført skolegang hadde Baronessen og Lumiere kommet tilbake til huset og Grantrebakkegata. Lumiere kunne bo i huset uten å måtte gjemme seg, for hun var blitt voksen nok til å bo alene i huset. Skjønt, hun bodde faktisk aldri alene i det store huset. Baronessen levde der nemlig hun også, men i skjul. Kan du gjette hvor?» «Loftet», svarer Luna. «Nettopp. Vel, da Baronessen mente det var trygt å vende tilbake – at folk hadde glemt hvordan hun så ut og alt om henne, kom hun tilbake som fru Selma, og startet antikvariatet sitt. I antikvariatet kunne hun beskytte legendeboken trygt blant alle de andre gamle bøkene. «Så det er derfor fru Selma har, eller hadde, legendeboken ...», sier Luna og det er nesten så hun kan høre hvordan puslespillbrikkene i hodet hennes begynner å falle på plass.

«Helt riktig, Luna. Og her kunne hun oppbevare og hedre sin kjære Barons elskede bøker. Ikke alle, da, mange av dem står fremdeles i biblioteket hjemme hos deg. Til slutt glemte som sagt menneskene i Grantrebakkegata hele Baronessen, det eneste som var igjen av Baronessen blant folk, var et rykte om at det kanskje eller kanskje ikke hadde eksistert en Baronesse von Épicéa. Fru Selma har moret seg mye over dette.

Så altså, i alle disse årene – århundrene – har hun vært legendens beskytter. Helt til nå.» Det ble stille i verkstedet.

«Men jeg hørte jo hjertebankingen fra skrinet,» stotrer Luna «mener du å si at jeg er en den neste Måneridderen?» Nikolas Juel nikker høytidelig. «Ja, Luna. Du er vårt eneste håp.» Mogens brummer på nytt.