elv har jeg aldri turt å spørre henne om det. Det sømmer seg ikke å spørre en fin, gammel dame om alderen hennes. Aldri i livet. Men altså, hun holdes i live av magien fra månestøvet, og hun kommer sikkert til å holde seg i live i tusen år til. Hun er ganske sta, den damen der, hun gir seg ikke så lett. Og så venter hun på at det kommer en ny Måneridder. Du skjønner, fru Selma er ikke bare selveste Baronessen, hun er også en Måneridder. Og dette tar oss tilbake til gullskrinet du har vært så flink å finne. Jeg antar at du hørte hjertebankene fra månen på skrinet? Ja, det må du jo ha gjort, ellers hadde du ikke fått medaljongen til å løsne fra lokket. Den som hører hjerteslagene, er den som blir Måneridder. Det er den rytmen – hjerterytmen – jeg snakket om. Da Baronen døde, var Baronessen den eneste som kunne høre slagene fra månen på skrinet. Dermed ble hun Måneridder etter sin kjære mann. Så Baronen kom altså ikke alene med datteren sin, som så mange i gata her tror. Nei da, de to var lykkelig gift. Men en tid etter Baronens bortgang måtte Baronessen leve i skjul. Det er jo veldig merkelig med en dame som lever i hundrevis av år. Så for at folk i gata ikke skulle begynne å mistenke Baronessen for noe som helst mystisk, fortalte hun folk at hun og datteren skulle reise bort en tid og besøke familie. Portrettet av henne ble stuet bort, og alle tegn på hennes eksistens ble skjult eller visket vekk.