adame Mørk, jeg antar at du har hatt den tvilsomme gleden av å møte henne, vil mørklegge hele verden – milde måne! – og kvitte seg med hvert eneste lys i hvert eneste barneøye. Da er det over for både meg og hele julen, oss alle! Den eneste måten hun kan klare det på, er hvis hun får tak i månestøvet.» Luna vet jo allerede dette. «Har fru Selma fortalt deg om Måneridderne?»

«Ja, litt. Jeg vet at Baronen var en Måneridder, og at de må passe på boken og månestøvet.» «Da vet du allerede ganske mye.» «Men hvem er Måneridder nå? Er det mamma, siden hun er en etterkommer av Baron von Épicéa?» spør Luna.

«Ikke helt, Luna. Du skjønner, man blir ikke Måneridder bare ved å være i slekt med Baronen. Akkurat som månen, er dette noe som stadig forandrer seg. Men hvis du ser nøye etter, finner du et mønster, en slags rytme om du vil. Har du vært på loftet ditt i det siste, Luna?» Luna nikker ivrig, og Juel fortsetter, «flott, og du oppdaget det lille værelset? Er det ikke koselig og smakfullt innredet? Men nok om interiør, så du skrinet? Og maleriet?» Luna viser stolt frem medaljongen rundt halsen sin, til stor glede for Nikolas Juel. «Aiai jaja, se der ja! Så smart og flink du har vært! Ja, så sannelig, med deg på laget tror jeg vi har gode sjanser.» Mogens brummer litt borte ved peisen, og Juel legger til: «Ja, også med deg, da, Mogens. Men hvor var jeg? Jo, ja, loftet ...» «Hvorfor henger det et maleri av fru Selma på loftet mitt? Og hvorfor står det Baronesse von Épicéa på det?»

«Ja, det var det jeg skulle videre til. Jo, fru Selma er Baronessen.» «Hvor gammel er hun egentlig?!» undrer Luna. «Ho, ho, ho! Eldgammel, er hun, Luna. Eldgammel.