et er varmt der inne, og det lukter skofett og klementiner. En gammel grammofon spiller en plate med julesalmer, og overalt hvor Luna ser, er det sko. Lakksko, tursko, pensko, støvletter og militærstøvler, svømmeføtter og klovnesko – hylle på hylle, på benk etter benk er det fottøy i alle farger og størrelser og varianter. «Hvorfor har jeg ikke vært her inne og sett dette skattekammeret før?» tenker Luna, og klarer ikke å slutte og se seg rundt. Mogens, den snille kjempen, snuser litt på en rutete tøffel før han tasser videre over gulvet og bort til en stor gruepeis midt i verkstedet. Der legger han seg ned, men ikke for å sove. Han følger nøye med på Juel og Luna.

«Luna», sier skomaker Juel, og ber henne sette seg ned. «Endelig er du her.» Nikolas Juel setter seg ned i skrivebordsstolen som knaker under vekten av den robuste mannen. Han ler, og ser på Luna med de snilleste øynene Luna noen gang har sett. Hun bare må smile tilbake. «Jeg har ventet på deg, Luna», fortsetter han, «det haster. Du har sikkert en million spørsmål, men la meg begynne med å fortelle deg det viktigste, vi har ingen tid å miste.» Luna nikker spent. Hun kan ikke tro at hun faktisk sitter her og snakker med selveste Juel-mannen – julenissen!

«Du har sikkert allerede lest legenden om de gyllende alvene, og vet at det var jeg som i sin tid påkalte dem. Da vet du også at uten de kjære alvene, vil jeg ikke lenger kunne se det magiske lyset og gleden i barns øyne, og uten det, vel, det kan jeg ikke leve uten.