una har pakket legendeboken godt inn under ullkåpen sin, gullskrinet ligger trygt i den store kåpelommen, og månemedaljongen har hun festet trygt rundt halsen. Hun roper ‘ha det!’ til mamma og pappa, og går ut av den store, mørkeblå døren, som lukker seg tungt bak henne. Mogens smetter ut av døren like før den rekker å lukke seg, og nå står han ved siden av Luna på trappene. De ser på hverandre, begge er innforstått med det store ansvaret som hviler på de små skuldrene til Luna. Mogens brummer og dytter snuten sin opp i hånden til Luna. «Takk, Mogens», sier Luna. Begge trekker pusten dypt inn og speider nedover Grantrebakkegata. Så går de med raske og bestemte skritt rett bort til skomaker Juels lille skoverksted, ingen av dem har råd til å være pysete nå. Likevel kaster Luna et lynraskt blikk bak seg, både til høyre og til venstre, bare sånn for sikkerhets skyld. Madame Mørk kan jo være hvor som helst ...

«Luna», sier skomaker Juel når Luna og Mogens kommer inn i verkstedet hans. Luna ser rett på skomaker Juel. «Er du Nikolas Juel?» spør hun rett ut. Hun har tross alt ikke tid til å gå rundt julegrøten nå. Den runde, blide mannen med det tette, hvite skjegget og de bustete øyenbrynene ler høyt, og svarer «Ja, det er jeg så sannelig. Og du er Luna. Luna månelys.»