ru Selma kikker på Luna. De store øynene hennes ser enda større ut bak de tykke brilleglassene. Det mørke håret hennes er som vanlig satt opp i en stram knute. Likevel er det mange små, grå striper av hår som ikke vil sitte på plass i knuten. Det får fru Selma til å se litt mykere ut på en måte. «Jeg mener, så du noe eller noen løpe mellom husene her i gata?» Fru Selma, som til nå har hatt blikket sitt trygt festet i de pepperkakebrune øynene til Luna, får en merkelig rykning i øyekroken før hun slår blikket raskt ned på hendene sine. Den alltid så stødige fru Selma rister nå lett på hendene, nesten ikke merkbart, men likevel nok til at fru Selma tar et ekstra godt grep om stigen, og vakler nervøst ned til det trygge gulvet. Hun putter hendene fort ned i lommene på den lange, sorte kjolen sin. Det virker ikke som om Luna har merket noe forskjell på fru Selma. Hun står fortsatt og ser spørrende på henne. «Nei», svarer fru Selma kort. «Ingen ting. Ingen verdens ting.» Hun puster roligere da det ser ut til at Luna er fornøyd med svaret hennes. Luna har funnet frem en gammel bok om sagn og legender, og sitter allerede og blar i de gule, porøse sidene. «Åh ja ...», er alt Luna sier. Men inne i hodet til Luna er det minst tusen tanker som løper om kapp, «hva er det med fru Selma?» hvisker de.