ru Selma står faktisk og balanserer på nettopp denne stigen, når den lille bjellen i døren forteller henne at Luna har kommet.

«God dag, Luna månelys» sier hun, og blåser bort litt støv fra bøkene. «Har du lært noe på skolen i dag, da?»

«Niks», svarer Luna. Selvfølgelig har hun det, men Luna vil mye heller snakke om den rare skyggen hun så i går. Hun setter seg ned ved siden av kasseapparatet som ser ut som et gammelt damplokomotiv. Det må være fryktelig gammelt, har Luna tenkt mange ganger. Og det er det.

Luna håper at fru Selma kan fortelle henne noe om den mystiske skyggen. Luna kjenner nemlig ingen som vet og kan så mye som fru Selma. Det må være fordi hun har lest så mange bøker, tenker Luna. Luna liker at fru Selma liker å bli kalt fru Selma, og ikke bare Selma. Fru Selma er nemlig veldig korrekt og til og med litt gammeldags, streng vil nok mange kalle henne. Men ikke Luna. Fru Selma er forøvrig den eneste hun kjenner som ikke kaller henne lille Luna. Fru Selma kaller henne Luna månelys.

Det er litt magisk, syns Luna.

«Fru Selma,» begynner Luna, «så du eller hørte du noe merkelig i går kveld?»

«Hva skulle det være? Altså, jeg så skomaker Juel snakke med seg selv, men det er jo ingenting uvanlig med det, det pleier han jo å gjøre. Ellers så jeg Fru Mestretta prøve å sy en banan sammen med en klementin på en av hattene sine, men heller ikke det er altfor uvanlig for en hattemaker. I hvert fall ikke for fru Mestretta.»