ntikvariatet til fru Selma ligner på en koselig, gammeldags stue med dempet lys og store, mørke møbler som knirker når man setter seg i dem. Den eneste lyden du kan høre der inne er fra en søvnig bestefarsklokke som bare slår når den føler for det. Når det er skikkelig kaldt ute, kan du kanskje også høre lyden av peisen som spraker og smeller lunt og koselig innerst i rommet. Og så den lille bjellen over døren, da, den er lett å høre. Den ringer hvis noen skulle forville seg inn i butikken. Men det er stort sett bare Luna som besøker det vesle antikvariatet.

Den lille bjellen ringer forsiktig, forsiktig når Luna åpner inngangsdøren, som for ikke å vekke de gamle, trette bøkene innenfor. Når døren lukker seg etter Luna, drar den med seg et lite pust av vind som får støvlaget på bøkene til å virvle opp i det halvmørke rommet. Den lille vinden puster liksom nytt liv i bøkene, og ber dem om å holde seg i live bare én dag til. Luna elsker å være her. Rader på rader av bøker i alle farger og tykkelser fra gulv til tak. Og det er veldig høyt under taket! Så høyt er det, at fru Selma har en liten trestige på skinner langs bokhyllene, som hun kan klatre opp på når hun skal rekke opp til de øverste hyllene.