et blir ikke lett, men det er det som må til. Kun på denne måten kan hun beseires, og julen reddes.»

Luna hadde stirret storøyd og måpende på Nikolas Juel da han var ferdig med å forklare. «Lillejulaften ... månemysteriet og månelys ... månemedaljong ... milde måne ...» mumlet hun. «Hvordan skal lille jeg, klare å få til en så stor oppgave som dette? Tenk hvis jeg ikke klarer det?» Luna var helt fortvilet. Det var jammen et voldsomt stort ansvar å legge på henne.

«Du kommer til å klare det, Luna», hadde Nikolas Juel svart trøstende, og lagt de små hendene hennes i de store hendene sine. «Og du er ikke alene. Jeg vet at du kommer til å klare det. Jeg er helt sikker, alvene er helt sikre og fru Selma er helt sikker.» Mogens hadde knurret, og Nikolas Juel hadde lagt til: «Og så Mogens, da! Mogens er også helt sikker på at du kommer til å klare det. Vi tror på deg alle sammen. Jeg vet at dette er veldig mye å ta inn over deg, og det er veldig mye som står og faller på deg. Når sant skal sies så ville faktisk både fru Selma og jeg skåne deg for dette så lenge som mulig. Fru Selma syntes det var altfor tidlig å involvere deg i alt dette nå, hun ville så gjerne vente til du ble eldre. Vi ble enige om å vente begge to, men da alvene la igjen den beskjeden til deg på trappen din, skjønte både fru Selma og jeg at tiden var inne. «Var det alvene som la igjen det brevet til meg?» hadde Luna spurt forundret. «Absolutt, Luna, det var det. De kunne ikke vente lenger på fru Selma og meg, så de tok saken i egne hender, og advarte deg på egenhånd. Snart ble det klart for oss også hvorfor de gjorde det.