amma kysser Luna på pannen. «Vet du forresten hvor fru Selma er, skatten min? Jeg var ute og kjøpte avisen, og så at antikvariatet er stengt. Det var helt mørkt der inne.» Magen til Luna knyter seg til en hard snøball som iser i hele kroppen hennes. Nå kjenner hun seg ikke bare glad og lett lenger. Hun føler noe mer, noe annet, hun kjenner hvordan ansvaret som Måneridder hviler tungt og høytidelig i hele henne. Og så månemysteriet, hvordan skulle hun løse det? Hun føler seg motløs. Hvordan skal dette gå?

Luna kan ikke fortelle mamma eller noen andre om hva som foregår, ingen ville vel tro på henne! «Nei, aner ikke», sier hun fort og kaster i seg frokosten. «Oi, skal si det ble fart på deg, jenta mi», sier mamma forbauset over tempoet til Luna. «Ja», svarer Luna kort, «takk for maten», sier hun og hiver på seg tøyet sitt og skal til å gå ned. Mogens har også fått fart på seg, og står ved siden av Luna og venter. Luna snur seg mot mamma, «Jeg må bort å se til fru Selma, mamma. Kommer snart tilbake» «Helt i orden, skatt», sier mamma, og Luna kjenner et stikk av tristhet når hun ser det milde ansiktet til mamma. Hun skulle så veldig gjerne fortelle henne om alt som har skjedd de siste dagene. «Kommer snart tilbake hvis ikke Madame Mørk får tak i meg først», sukker hun. Men hun sier det så lavt at bare Mogens hører det.

Men Luna og Mogens går ikke til antikvariatet for å se til fru Selma helt ennå. Luna er fortsatt ikke klar for å møte det som venter henne i den gamle bokhandelen.