tter at Madame Mørk avla fru Selma sitt besøk, er det fortsatt beksvart der inne. Kaldt er det også. Det virker så uhyggelig tomt, selv om alle bøkene, møblene, det store damplokomotivet av et kasseapparat på disken – alt er der, men ingenting er som før. Luna hutrer og skritter over gulvet og bort til peisen. Restene av bålet som Madame Mørk kvalte ligger som en svart ørken, øde og livløs, en ekkel påminnelse om hvor galt det kan gå. Luna får til slutt fyr i peisen, og Mogens kommer luntende bort og legger seg ned ved varmen. Det er nå i lyset fra flammene, at Luna får øye på papiret på det lille bordet ved siden av lenestolen. Luna plukker opp arket og leser den håndskrevne beskjeden.

Kjære Luna,

Månemysteriet er magien som hviler i hverdagen. Du finner den tilstede i alle de små tingene vi gjør for hverandre i løpet av dagen, du trenger bare å åpne øynene dine for den, så får du tilgang til magien. I gleden er lyset, og når du innser at magien finnes mellom oss mennesker hver eneste dag, så enkel og tilgjengelig, da kan alt skje. Det er magien i denne hverdagsgleden som er den sterkeste av alle, Luna. Den rommer enorme krefter – kraftige nok til å påkalle de gylne alvene. Bare tenk deg om og se på dem! Alvene er skapt med ett eneste formål; å spre glede! Det er derfor du må kjenne månemysteriets hemmelighet for å kunne mane dem frem, og det er derfor alvemagien er så mektig.