una slutter å lese, og ser bort på maleriet av Baronessen. «Jeg kunne ønske du var her nå, så du kunne hjelpe meg med å forstå det som står her. Jeg trenger deg så veldig, nå mer enn noen gang», sukker hun til portrettet av fru Selma. Hun lukker igjen boken, og pakker den ned i en gammel skinnveske som hun har arvet av mamma. Hun pakker også forsiktig ned gullskrinet med månestøvet, og dobbeltsjekker at månemedaljongen henger på plass rundt halsen hennes. Alt er klart. Hun tar med seg vesken, Mogens spretter opp, klar til å bli med henne, og hun slukker lyset før hun og Mogens går sammen ut. Det er et alvorlig par som går ned trappene, gjennom hallen og ut i entreen, og som til slutt lukker den store, mørkeblå døren bak seg. «Det er nå eller aldri, Mogens.» Luna ser på ham, og så retter hun blikket rett frem, mot antikvariatet. «Kanskje jeg finner noe som kan hjelpe meg med å løse månemysteriet før det er for sent i antikvariatet til fru Selma. Jeg vet ikke hva jeg leter etter, men jeg vet at jeg i alle fall ikke finner det her. Kom, Mogens.»

Den lille bjellen over døren ringer som vanlig når Luna forsiktig åpner døren til den gamle bokhandelen, som om ingenting uvanlig har skjedd der inne. Men det har det.