una sitter ved det runde bordet i det hemmelige rommet på loftet, og blar i legendeboken. På gulvet, som limt ved føttene hennes, ligger Mogens og hviler tålmodig som et veldig stort og veldig hårete klistremerke. Luna kommer frem til kapittelet som heter ‘Månemysteriet’. Hun finner frem til verset hun skal si når hun skal påkalle alvene helt selv. Hun skriver det ned i notatboken sin, og gjentar det inni seg om og om igjen, for å være helt sikker på at hun husker hvert eneste lille ord. Luna leser videre om månemysteriet, og hun leser høyt. Det føles liksom fint å lese høyt sånn at også Mogens hører hva det står i boken, så er hun litt mindre alene om oppgaven som venter på henne. Men hun syns det er vanskelig å forstå hva som står der, det er så rart. Men hun vet at hun må knekke koden, hvis ikke får hun ikke tilkalt de gyllende alvene, og uten dem er hun sjanseløs mot Madame Mørk.

Månen speiler solen, og sammen utgjør de døgnets løp. Månen minner oss på at ingenting er fastlåst, men at alt er alltid i forandring. Månemysteriet er døgnets løp og livets rytme. Det er i denne rytmen at magien hviler – bare åpne hjertet ditt og bruk fornuften din. Det er det som er Månemysteriet.