en Juel holder henne tilbake, «Ikke gå for nær henne, Luna, det er for farlig» sier han. Så Luna blir stående der hun er, hun kan ikke annet enn å vente på det rette øyeblikket. Det eneste hun kan gjøre i mellomtiden er å blunke til fru Selma, så vidt synlig med det ene øyet, for å vise henne at hun har fått beskjeden hennes, og at alt foreløpig går etter planen. «Hvis du vil ha igjen venninnen din, Luna, må du gi meg noe i gjengjeld» Det løper kaldt nedover ryggen til Luna, men hun er nødt til å overse det. Hun er nødt til å holde seg fokusert og ikke la redselen vinne! Akkurat som heltene i alle bøkene hun har lest, ikke noe ‘Lille Luna’ nå. «Hva vil du med oss? Hva er det du er ute etter?» svarer Luna, og prøver alt hun kan å høres modig ut. På nytt høres den hule latteren til Mørk, og hun sier: «Jeg vil kvele alt lys i alt og alle og bli allmektig i mørket, det vet du vel, lille månelys. Eller skal jeg si Måneridder?» Mer hånlatter høres. «Gi meg månestøvet, og jeg gir deg Baronessen.» «Ikke gjør det, Luna!» roper fru Selma, men blir straks stilnet av skyggehånden til Madame Mørk. «Bare kom med det, lille barn, jeg er ikke farlig ...» mer latter, men nå er den mer søt enn hånende. Det gjør det hele bare enda eklere. «Vi må finne en måte å distrahere henne på», hvisker Juel til Luna. «Ja, men hvordan?» Mogens kommer med et høyt knurr, og før Juel eller Luna rekker å reagere, har den gigantiske hunden bykset opp og hopper og spretter nå rundt omkring som om den prøver å fange skyggen til Madame Mørk. Mogens bjeffer og logrer med halen, snubler og ruller rundt.