en nifse skyggen trekker seg opp midt på gulvet, og ler en avskyelig, vislende latter. Skyggen spinner rundt og rundt helt opp i en spiss som til slutt former seg til silhuetten av en kvinne; Madame Mørk. «Ja så, ja, så», snerrer Madame Mørk. Luna og Mogens og Nikolas Juel grøsser på likt. «Så der er du igjen, Luna Månelys», Madame Mørk spytter ut navnet hennes. Forakten i stemmen hennes er så tykk at man kunne ha strødd kanel og sukker på den og spist den. Hvis ikke det var for at Madame Mørk er helt uspiselig, da, naturligvis.

Luna har aldri sett noe så redselsfullt og heslig før. Det er som om damen foran henne ikke står på gulvet engang, men flyter like over tregulvet på sin egen skygge. Det går ikke an å skille hvor skyggen slutter og den svartlilla kjolen hennes begynner. Håret til Madame Mørk er like svart som øynene hennes, og heller ikke håret ser ut til å ha en ende. Lengdene forsvinner liksom ut i resten av skyggehavet hun rir på. Madame Mørks hvesende latter klinger fortsatt rundt henne, som et skyggespråk uten ord, men betydningen er ikke til å ta feil av; evig mørke og pine. Madame Mørk bøyer seg ned, og roter litt rundt i skyggen under det som kanskje er føttene hennes, og drar frem noe som får både Luna og Mogens og Nikolas Juel til å gispe av forskrekkelse men også av gledelig gjensyn – fru Selma! Baronessen hoster og harker ut noen skyer av svart damp. «Savner dere denne, lille damen?» Madame Mørk holder fast i kragen på kjolen til fru Selma, og smiler ondskapsfullt. Til og med tennene hennes er svarte. «Fru Selma!» roper Luna, og skal til å løpe bort til henne.