un kommer til å bli skikkelig overrasket – ho, ho, ho!» Når Juel sier dette, slår bestefarsklokken tre nye slag, som et klar, ferdig, gå.

Så skjer det. Sakte blir det mørkere og mørkere inne i antikvariatet, som om natten har våknet altfor tidlig. Mørket dekker alle vinduene i rommet, det knirker og knaker i vinduskarmene når mørket renner inn gjennom sprekker i glass og treverk. Luna holder pusten i ren refleks, den svarte skyggegrøten er ikke noe hun vil puste inn. Til slutt må hun allikevel gi etter og trekke været. Lukten som treffer den lille, oppoverpekende nesa hennes, er en seig eim av gjørme og råtne roser. Luna brekker seg, kanskje på grunn av lukten, kanskje fordi hun er livredd, eller kanskje begge deler.

Den svarte skyggen ruller seg utover hele gulvet i antikvariatet, og på nytt vasser Luna i den mørke myra. Skyggen bukter seg over anklene og kryper oppover bena hennes, hvisker navnet hennes igjen og igjen, akkurat som forrige gang Luna møtte Madame Mørk.

Luna kniper øynene igjen og prøver alt hun kan å konsentrere seg om å huske ordene til alvene for å tenke på noe annet enn Madame Mørk. Hun gjentar dem for millionte gang i hodet sitt. Hun kjenner etter hvordan månestøvet banker inne i håndflaten hennes, og hun prøver å kjenne den tynne gullenken til månesmykket rundt halsen. Alt, hva som helst, gjør Luna for å distrahere seg selv fra lukten og lydene og resten av Madame Mørk. Hun har kommet altfor langt til å miste motet nå! Hun har en plikt å oppfylle, og et løfte til fru Selma som hun har tenkt til å holde.