una står ved peisen i antikvariatet. Flammene brenner intenst, som om også flammene gjør seg klare til det som skal skje om kun kort tid. Månemedaljongen har hun tatt frem fra under ullgenseren sin, og i hånden har hun en neve med månestøv. Inne i seg, gjentar hun ordene i verset hun har pugget utenat, for å være helt sikker på at hun er klar når hun skal bruke det. Så slår bestefarsklokken et tungt og alvorlig slag, som et forvarsel på at snart er tiden inne. Tikk, takk, tikk takk, Luna ...

«Men hvordan vet jeg sikkert at Madame Mørk kommer til å være her til tiden – hva om hun ikke dukker opp i det hele tatt?» Denne tanken slår ned i Luna som en meteoritt. «Hva gjør vi da, Mogens?» I det samme øyeblikket plinger det i dørbjellen til antikvariatet, og inn kommer Nikolas Juel. Luna puster lettet ut. «Hun kommer, Luna, ta det helt med ro.» Selv i dette avgjørende øyeblikket ler Juel hjertelig – ho, ho, ho – og fortsetter, «Madame Mørk vet at du er her i Grantrebakkegata, og hun vet kanskje til og med at du har blitt en Måneridder allerede. Hun kommer til å gjøre hva som helst for å få tak i deg. Det hun derimot ikke vet, er at du har medaljongen, at du kjenner hemmeligheten om månemysteriet og vet hvilke vanvittige magiske krefter som ligger i det. Du har kraft og kunnskap nok til å beseire henne.