amtidig som Madame Mørk hyler av smerte når månelyset treffer de svarte øynene hennes, velter det tusenvis av gyllende alver inn i lysstrålen fra månen. Som en vill og voldsom foss av gullglitter fyller de lysstrimen og til slutt hele rommet med lyset sitt. Fossen summer av stemmene til de små, gyllende alvene:

Når begge B’ene møtes på likt

Og treffer Luna som gjør sin plikt

Vil Juel og alvene feire

Og gleden vil seire!

Når den blendende strålen av månelys og alvelys brer seg fra øynene og ut i hver nerve, hver blodåre og hver eneste celle i skyggekroppen til Madame Mørk – ut til fingertuppene, tærne, håret – helt til det til slutt omfavner henne fullstendig, trekker hele skyggen seg sammen. Den uler og klynker og brøler som en skadeskutt drage, men etter hvert høres bare dystre, oppgitte stønn. Lyssøylen trenger seg gjennom alt det svarte som er Madame Mørk, og hele skyggen lyses opp fra innsiden. Madame Mørk stivner, lyset stråler ut fra sprekker i det svarte skallet som er igjen av henne, og til slutt sprekker hele Madame Mørk opp i en askesky – POFF! – som legger seg overalt i antikvariatet. Så blir det stille. Helt stille. Og i dette stille askeregnet står det igjen tre veldig modige mennesker og en fryktelig stor hund; Luna, Nikolas Juel, fru Selma og Mogens. Alle sammen fullstendig dekket av asken. Stillheten blir avbrutt av at bestefarsklokken slår tolv slag. Etter at de tolv gledelige og høytidelige slagene har slått, ser de på hverandre og bryter samtidig ut i et kjempestort og jublende: «»