un bruker begge hender nå, men medaljongen vil ikke rikke på seg – hun får den ikke opp!

Lysstripen treffer snart klokkeglasset, og når den treffer 12-tallet på urskiven, MÅ Luna ha fått åpnet medaljongen! «Åh, kom igjen, da!» hun ser hvordan den lille lysstripen beveger seg oppover glasset. Det som i sted virket som sneglefart, føles nå som et Formel 1 race, eller lysets hastighet – bokstavelig talt. Madame Mørk retter oppmerksomheten sin mot Luna igjen, og Luna kjenner hvordan det iskalde blikket hennes fester seg på henne som et frostbitt. «Tror du virkelig at litt alvelys vil stoppe en så mektig og mørk en som meg? Moahahah, glem det, vesla. Gi meg det månestøvet. NÅ!» Madame Mørk ser på Luna med de svarte gapene hun har til øyne. Straks hun får øye på medaljongen, månemedaljongen, trekker øyene hennes seg sammen til to svarte, glødende streker. Hun rykker umiddelbart tilbake og brøler av vemmelse, «hva er det som foregår her?!» Madame Mørk dirrer i både skyggen og stemmen. «Tror du virkelig at den lille greia der kan redde dere fra MEG, selveste Madame Mørk?!» Hun ler igjen, men denne gangen høres det ikke like overbevisende og skummelt ut som i sted. Månelyset er nå bare en liten millimeter under 12-tallet, «skynd deg, Luna!» roper Nikolas Juel. «Jeg tror på deg!» roper fru Selma. «Voff!» bjeffer Mogens. «Der!» medaljongen spretter opp akkurat i det lysstripen fra fullmånen skal til å gå forbi 12-tallet. Lyset treffer først Baronen, så Baronessen. «Madame Mørk» sier Luna, «se, her er månestøvet du vil ha». Madame Mørk ser bort på Luna straks hun hører ordet månestøv. Men Luna viser henne ikke månestøvet. Nei, Luna har fått Madame Mørk til å se rett på medaljongen!