ørst når Mogens bjeffer, kommer Luna til seg selv igjen og ordene løper om kapp ut av munnen hennes når hun sier verset hun har lært seg utenat:

«Kjære alver gyllende og lyse

La ikke ett eneste barn fryse

I mørket til madamen i skyggen

Fri dem fra denne truende uhyggen!»

Luna sier verset igjen og igjen, helt til flammene er så store og voldsomme at de sprekker opp i tusenvis av gyllende gnister. Gnistene blinker og stråler sterkere enn noen gang, og hele antikvariatet er nå fullstendig opplyst av det varme gullyset fra alle alver!

Madame Mørk kaster seg ned i sin egen skygge. Alvelyset svir i den mørke massen hennes og etser seg inn i skyggen hennes. Den svarte madamen knekker sammen i et skingrende hvin av smerte og raseri – det høres ut som om hvinet kommer fra hele skyggen hennes, fra alle kanter av hele rommet.

Luna må handle fort nå, før Madame Mørk kommer til seg selv igjen og rekker å reagere. Det virker som om lysstripen snegler seg oppover klokken, «kom igjen, da» hvisker Luna utålmodig til stripen, «kjapp deg ...» Det er like før nå, og Luna gjør seg klar.

Hun tar tak i månemedaljongen rundt halsen og står klar til å åpne den. «Like før, nesten der ... og ... nå!» Luna prøver å åpne medaljongen med bare den ene hånden, det går ikke. Hun må se ned, og håper med hele sitt hjerte at Madame Mørk er distrahert lenge nok til at hun får gjennomført oppdraget sitt.